Motstandsmennene i Skjalg
Tekst: Victor Øvregaard
Foto: Hans Henriksen / Stavanger byarkiv, BySt1989_09_195
Det er 85 år siden Tyskland gikk til krig mot Norge. Flere Skjalg-medlemmer var svært aktive i motstandsarbeidet og satte livet på spill.
I Stavanger var det ved krigsutbruddet 26 idrettslag med til sammen nærmere 5000 medlemmer. Idrettsaktiviteten stoppet opp, i stor grad en protest mot den tyske okkupasjonen.
I mai 1941 fikk alle idrettslagene beskjed om at lagene var oppløst og idrettsutstyr og kassebeholdning måtte leveres til nye idrettsledere. Skjalg hadde 6-700 kroner (ca. 15-18 000 kroner i 2025) i kassen da idrettsstreiken ble iverksatt. Pengene ble brukt opp til matvarer, røykesaker og andre ting til de som var fengslet av tyskerne. Frithjov Lund, som hadde vært lagets formann i årene før krigen, ble fengslet i august 1940 som en del av den illegal Haugesundgjengen og ble satt i Bergen fengsel. Han fikk mange sendinger fra Skjalg til deling på gjengen han satt sammen med. Skjalg-pengene kom godt med!
Da ordren om innlevering av penger og effekter kom, leverte Skjalg 67 øre i kontanter og en smørkasse med defekt utstyr. Det var to defekte stoppeklokker, en kule som var for lett, et par startmapper og noen andre verdiløse saker i kassen. Det var kassereren, Nils Kristian Dahl, som leverte pengene. Kassen med utstyr hadde Olaf Hodnefjell ansvar for. Han hadde samtidig sørget for at det virkelig verdifulle utstyret ble gjemt vekk. Arkivsakene hadde Harald Hansen gjemt unna på Finnøy. Seks pokaler ble beslaglagt av NS. Fem av disse pokalene var lagets eiendom, mens den sjette var en stor vandrepokal. Alle disse pokalene ble støpt om av tyskerne og de ble antakelig brukt til premier ved NS-stevner. Skjalg-medlemmer som ble medlemmer eller medløpere i NS, dannet sitt eget styre og arrangerte et par kveldsstevner, men det ble ingen suksess. Deretter samlet de seg i et nytt Stavanger idrettsforening (SIF).
Våpenfrakt
Stavanger Skytterlag hadde 50 rifler og 2000-3000 skudd som fremdeles var i skytterhuset på Madla etter at tyskerne hadde overtatt banen og vaktholdet. En i skytterlagets styre ba Fridhjov Lund, som var formann i Skjalg, om hjelp til å fjerne riflene. Lund tok kontakt med John Sønneland som jobbet hos faren som drev Våland Dampbakeri. De kom seg forbi det tyske vaktholdet med en brødbil, og fra skytterhuset lempet de kassene med våpen og ammunisjonen inn i bilen. Kassene ble kjørt til Skjalgs klubbhus i Holbergsgate like ved Stadion. Huset var bygget av Skjalg-medlemmene i 1936, allerede året etter at laget ble stiftet. Hull ble saget i gulvet og kassene med våpen og ammunisjon ble satt under. Et par uker seinere fikk de vite at tyskerne ville beslaglegge klubbhuset, som kontor for en avdeling som drev med salg av rekvirerte biler. Lund kontaktet en løytnant som skulle jobbe på dette kontoret og fikk utsatt rekvisisjonen av huset noen dager. Sønneland kom igjen med brødbilen, og nå ble våpen og ammunisjon kjørt til kjelleren til Sigmund Randulf som bodde i Baldersgate på Våland. Det sto en del tyske soldater og så på da treningskompisene Lund og Randulf strevet med kassene, og en av soldatene hjalp til med bæringen! Kort tid etter ble kassene fraktet til Standards lagerbygg i Verksgaten. Ved en seinere anledning kjørte John Sønneland våpen og ammunisjon til Reve hvor sakene ble gravd ned i en sanddyne. Da krigen var slutt, fant man ikke stedet hvor våpnene var gravd ned.
Under krigen benyttet både Skjalg og Speideren teateret i Kannik til revyer, det fikk de lov til av okkupasjonsmakten. Nå var det ikke bare på scenen det ble spilt, teateret var nemlig fylt med dobbeltspill. Under trappen ved scenen lå et våpenlager med håndgranater, sprengstoff og skytevåpen. I sceneteppet var det innsydd flere pistoler og på loftet var det en gjemt en radio som man lyttet ulovlig på. Det skulle gå flere krigsår før våpnene ble funnet.
Aktiv motstandskamp
Mange Skjalg-gutter var aktive motstandsfolk og gjorde viktig arbeid på den illegale fronten. Hvor mange som deltok aktivt, finnes det ingen sikker kilde på. Imidlertid ble 25 medlemmer fengslet eller de rømte utenlands. Den mest kjente er Otto Olsen. Han, Harald Hansen og Sigmund Randulff rømte alle til Sverige. Her var de med å organiserte idretten blant nordmennene. Hansen var sjef for idrettskontoret i Stockholm. Hansen, Randulff og Nils Kristian Dahl samlet inn penger for å hjelpe Skjalg i gang når krigen en gang var slutt, og de kjøpte inn blant annet Skjalg-banner og idrettsmateriell. Takket være denne innsatsen kom Skjalg i gang hurtigere enn andre klubber i landet. Ved alle stevnene i Stavanger i de to første årene etter frigjøringen var det Skjalgs stoppeklokker som ble brukt. Andre brukbare stoppeklokker fantes ikke i distriktet!
Skjalg-gutter som ble hjemme, holdt sammen på andre måter enn på Stadion. Olaf Hodnefjell, Clarence Goa, Magnus Larsen og Einar Paulson samlet medlemmer til kortkvelder en gang imellom, og nettopp disse fire dannet klubbens interimstyret da freden kom.
3. juni startet idretten opp med fellesarrangement over hele landet. I løpet av sommeren og høsten ble det arrangert flere friidrettsstevner og nå var det også jenter med, både i løp, lengde og høyde.
11. september arrangerte Skjalg jubileumsstevne i anledning at klubben var 10 år. Dette var også det første internasjonale stevnet etter krigen. Premiene var krukker og tre av disse kan du se Skjalgs pokalskap.
Med livet som innsats
Frithjov Lund var en av grunnleggerne av Skjalg i 1935 og formann de første årene. Allerede sommeren 1940 kom 34-åringen med i en gruppe lojale motstandsfolk som samlet etterretning. Motstandsgruppen Hardware ble imidlertid rullet opp i løpet av sommeren 1940, og Lund ble arrestert i august 1941 mens han var på ferie i Årdal. Sammen med de andre motstandsfolkene som ble tatt ble han sendt til fengsel i Bergen. Der brukte han mye av tiden til å lage relieff, ett av disse het «Stafettløperen» som var en gave til den yngste broren. For å holde formen ved like i fengsel, hoppet han tau.
Rettssaken ble avholdt i januar 1941 og den 24. februar fikk 10 av de 18 tiltalte dødsdom. Frithjov Lund var en av disse 10. Det ble søkt om benådning, og i stedet før å bli skutt havnet de i fangenskap i Tyskland. Lund sendte utallige brev hjem til konen, og i ett av disse skrev han: «Alle vennene, særlig Sigmund og guttene i Skjalg, må du hilse fra meg». Han satt innesperret i fire år, før han kom hjem til Stavanger under øredøvende jubel 17. mai 1945.
Etter krigen fortsatte Lund sitt arbeid som sportsredaktør i Stavanger Aftenblad, og han var svært opptatt av idrett, helse og friluftsliv. Blant annet ønsket han gratis og obligatorisk legeundersøkelse av idrettsungdom, og siden mange var underernærte, var han redd for at de ikke ville tåle hard trening.
Interimstyret i Skjalg med Sigmund Randulf som formann nektet gjenvalg, og hvem andre enn Frithjov Lund overtok lederansvaret på årsmøtet 31. oktober.
Harald Hansen (født 1911) var Skjalgs fremste utøver i årene før krigen. Han tok lagts første NM-gull og var den som først satte norsk rekord, bare to måneder før det tyske angrepet på Norge. Hansen satte til sammen fire NM-gull, tre i høyde u/t (1938-1940) og ett i lengde u/t (1940). Han har fremdeles klubbrekorden i lengde u/t med 3.28 og høyde u/t med 1.62. I årene før krigen var han også trener og i 1938 utarbeidet han en serie instruksjonsartikler om friidrett som sto på trykk i Stavanger Aftenblad.
Før 2. verdenskrig var det forbudt å lese Aftenbladet i Tyskland fordi det hadde vært skrevet en giftig artikkel om Adolf Hitler. Det var nok noe av årsaken til at Aftenbladet var den første norske avisen som ble nazifisert. Under krigen la idrettslagene ned all aktivitet, og derfor var det i all hovedsak NS-folk og tyskere som konkurrerte. Dette irriterte nazistene og andre tyskervennlige, og 16. juni 1941 ergret redaktøren seg over at byens idrettsungdom ikke deltok på idrettsstevner og fotballkamper. Blant annet sto det i artikkelen: «Hvem er det i Skjalg som holder Harald Hansen tilbake». Hansen svarte i Skjalgs medlemsblad: «Etter vårt lag og vårt forbunds lover har enhver idrettsutøver selvbestemmelsesrett. Det er meg selv som bestemmer min egen trening og form. Ingen i styret i Skjalg kan lastes for at jeg ikke trener, ikke er i form og ikke deltar i stevner».
Da Tyskland gikk til krig mot Norge, jobbet Harald Hansen ved politiet. Han startet tidlig med illegalt arbeid og fikk hjelp av flere kollegaer, blant annet klubbkameraten Sigmund Randulf. Informasjonen de samlet ble overlevert motstandsbevegelsen. Som populær idrettsmann hadde han stort kontaktnett i byen. Han ledet lenge organisasjonen for lojale nordmenn som han bygget opp innenfor politiet
Harald Hansen bidro til at Solveig Bergslien fikk jobb ved politiet, han skjønte tidlig at hun var et godt emne som agent. Bergslien ble en av de aller viktigste personene innenfor motstandsbevegelsen i distriktet. Etter hvert ble det lagt press på politifolk om å melde seg inn i NS, derfor sa Hansen opp jobben og begynte som nattevakt ved Tou bryggeri. Sammen med kona Borgny fortsatte han det illegale arbeid med blant annet mikrofotografering av hemmelige dokumenter. På slutten av 1942 kom Gestapo på sporet av Harald Hansen og kona, men heldigvis var de ikke i Stavanger, men i Oslo hvor de ble advart at tyskerne var etter dem. De kom seg over til Sverige og i sikkerhet 3 uker før jul. Her fikk han først jobb som skiinstruktør før han ble leder av idrettskontoret ved legionen i Stockholm.
Etter krigen var han trener i Skjalg og også nestformann.
Sigmund Randullf (født 1916) var med å etablere IL Skjalg. Han deltok i kampene mot tyskerne i Dirdal. Åtte dager etter tyskerne angrep Norge, sprengte han og tre andre soldater turbinene ved Oltedal kraftverk, slik at Stavanger ble mørklagt. De norske styrkene i Dirdalsområdet måtte gi opp kampen mot overmakten, og soldatene ble sittende i fangeleir i to-tre uker før de ble satt fri.
Randulff hadde som tidligere nevn vært med på det farlige arbeidet med å flytte våpen til og fra Skjalgs klubbhus. Foruten hans arbeid innenfor politiet hvor han motarbeidet tyskerne og NS-folk så godt han kunne, fikk han også en rolle som kurer og sendte informasjon og penger mellom Stavanger og Bergen, Kristiansand og Oslo både for det gryende Milorg og Sivorg. Han ble arrestert i 1942, men under avhør avslørte han minimalt, og derfor beholdt han livet. Da tyskerne rullet opp det illegale arbeidet seinere på året, kom Randulff igjen i tyskernes søkelys. Heldigvis kom han seg i sikkerhet på utrolig vis, takket være en stor dose flaks. Motstandsbevegelsen fikk nemlig vite at tyskerne ville ha Randulff inn til nye avhør. Dette ble formidlet til kona, og under et fangebesøk på Grini fikk hun fortalt at han måtte komme seg i sikkerhet. Randulff klarte å flykte fra Grini, og i mars 1943 krysset han grensen til Sverige.
Da Randulff kom tilbake til Stavanger og Skjalg, gikk han inn som formann i interimstyret som satt til årsmøtet 31. oktober 1945.
Krigshistorien hans er blitt fortalt i Aftenbladet i forbindelse med premieren til Max Manus-filmen.
Otto Olsen, en av Skjalgs grunnleggere, kom tidlig med i motstandsarbeidet. Da krigen brøt ut, var han 22 år gammel og i løpet av de fem krigsårene gjorde han en formidabel innsats som motstandsmann, og som første menige soldat i Norge ble han belønnet med Krigskorset, samt en britisk tapperhetsmedalje.
Olsen var med i kampen mot tyskerne i Dirdal. Samme år påtok han seg observasjons- og kureroppdrag for den militære motstandsbevegelsen og sendte radiomeldinger til London. Seinere var også aktivt med i den illegale avisen Patrioten. Hjemmefronten ble rullet opp i 1942, og da Otto Olsen kom i Gestapos søkelys, måtte han flykte. Han gikk over fjellet fra Fundingsland i Hjelmeland til Førrebotn, her ble han værende til september 1942 før han reiste til Oslo og bidro i det illegale arbeidet der. I desember kom han seg over til Sverige og to måneder seinere var han i Storbritannia hvor han ble rekruttert av britiske Secret Intelligence Service (SIS) for å drive etterretningsarbeid.
I juni 1943 var Olsen tilbake i Stavanger og fikk kontakt med lokale patrioter der. Etter en tid etablere han en radiosender i Bjerkreim og sendte viktige meldinger til England, særlig om skipsfarten. SIS mente at Olsen var den mest verdifulle agenten i Norge når det gjaldt sjømilitær etterretning.
Etter 10 måneder som agent i Norge var Olsen tilbake i Storbritannia for å hvile ut, debriefing og planlegging av flere radiosendere i Rogaland. Allerede en måned seinere var han på vei til Norge, men da han hadde hoppet ut av flyet, drev fallskjermen ut av målområdet og landingen foregikk i en steinur hvor Olsen og makkeren Ragnvald Mack begge fikk brudd i den ene foten. Skadene ble gipset, og Olsen ble boende i skjul i Stavanger i drøye to uker i mai 1944. Den 19. mai ble han tildelt Krigskorset, den høyeste militære utmerkelse i Norge, og fra Storbritannia fikk han Distinguished Service Order.
Otto Olsen og Solveig Bergslien hadde gått på handelsgymnas sammen og møttes igjen på teateret der Skjalg hadde et våpenlager. Berslien sa ja da Olsen ba henne bli med i motstandsarbeidet. Hun tok seg derfor jobb i politiet der hun skaffet falske pass til flyktninger, varslet om politiets aksjoner og ga engelskmennene viktig informasjon. Etter en stor Gestapo-opprulling i 1943 ble den hemmelige agenten arrestert. Etter 35 dager ble hun funnet død i fengslet. Mye tyder på at hun hadde vært kjæresten til Olsen. På Tjensvoll like ved SIF-banen finner vi Solveig Bergsliens gate, mens Otto Olsens gate er litt lenger oppe på Tjensvoll.
Olsen hadde mange informanter og hadde hovedansvar for fire radiosendere rundt om i Rogaland. Han reiste mye rundt, og det var flere ganger svært nære på at han ble tatt av Gestapo. Og 12. september 1944 går det galt. Ved en veikontroll i Gjesdal blir Olsen gjenkjent. Han prøver å trekke pistolen sin, men når det ikke går, tar han tak i en maskinpistol, men blir til slutt overmannet. Han blir sittende over 70 dager i fengsel og blir utsatt for harde forhør.
Tyskerne har en plan om å sende falske radiomeldinger til England, og det er Otto Olsen og Ragnvald Mack (en annen agent som Gestapo har fengslet) som skal sende disse meldingene. Olsen foreslår at de skal sende fra Frafjordheiene, et område som Olsen og Mack kjenner godt. Det er en strabasiøs tur, men Olsen og Mack slipper håndjern på turen oppover, og de er heller ikke bundet når de skal overnatte i en lien hytte. De to agentene stikker ut av hytten før vaktlaget får summet seg og forsvinner i nattemørke. Det blir fyrt av 10-15 skudd etter dem, men heldigvis blir de ikke truffet. De kommer seg ned til Espedal hvor de får mat og varme klær av en bonde. Men tyskerne dukker opp og de må igjen flykte. De krysser elva og det kalde vannet når dem til brystet. De kommer seg videre og gjemmer seg i en steinur. Seinere på dagen kommer bonden med varme klær og mat. Etter en tid går de i dekning i en hule inntil ettersøkningen blir avblåst 30. november.
I tiden fram til frigjøringen lette Gestapo iherdig etter Olsen og Mack, og derfor måtte de holde en svært lav profil helt til frigjøringen. Hadde de blitt tatt, ville de etter alle solemerker blitt henrettet. Den siste tiden før frigjøringen slutten Olsen og Mack seg til Milorg i Forsand, og etter hvert overtok Olsen kommandoen over gruppen.
Etter krigen var Olsen en sentral person i Skjalg og senere i friidrettskretsen.
Kilder: Motstandskampen i Rogaland, Motstand - I, Motstand - II, Brødrene Lund, motstandskjempere og samfunnsbyggere, Stavanger Aftenblad, Wikipedia.
Denne urnen finner du på toppen av premieskapet i Skjalgs klubbhus.